not a girl, not yet a woman?

når man passerer en viss alder, for så å oppdage at det ikke gjorde noe forskjell egentlig, for så å passere en annen viss alder, la oss si, 22, tror man kanskje at det er en selvfølge at man nå skal ha gleden av å bli tatt serriøst, får lov til å dra ut på byen å se ut som 1 mill lire og alt det der. Hvilket er umulig om man fortsatt plages med noe som burde hørt ekskusivt til tenårene. Kviser.
Store, stygge, småe, røde, gule, grønne, ovale, runde, stjerneformede, arrgivende kviser.

Jeg skal stå fram å innrømme det. Jeg plages forstatt, noen ganger mer enn ellers. Som i dag. Og da tenker jeg; hvor langt skal man gå for å skjule det? I tenårene hadde de fleste det, og det var nærmest som de få som var velsignet med englehud ble uglesett. Men nå? Hvis sminke ikke kan skjule det, har du da lov til å holde deg inne? Føler man seg som om man har et stort, blinkende skilt i ansiktet, er det da nok unnskyldning til å vri seg unna tidligere avtaler? Kan man lese hjemme heller enn å snike seg rundt hjørnene på lesesalen med ansiktet i gulvet? da mener jeg ikke de små prikkene som kan dæsjes over med litt sminke, men de som nesten snakker selv.
Dette er noe man burde ha klarere regler og forståelse for mener jeg!
Om man ikke da, som jeg selv ofte har måttet gjort. Løftet hodet, gått ut døra, og smile så godt man bare kan.
Trikset er å sminke ekstra mye rundt øynene...