lørdag 7. juni 2008

barn og gamle

Her om dagen da jeg satt på bussen kom jeg til å tenke på ting som gjør meg glad og trist. To store motsetninger er eldre mennesker og barn.
Eldre mennesker gjør meg trist. Ikke sånn generellt, men om jeg ser en gammel mann alene på det lokale gatekjøkkenet/kroa en søndags ettermiddag blir jeg kjempetung inni meg og tenker hele fortiden hans med en kone som er død og familien som aldri besøker. Eller eldre som sitter forlatt på gamlehjem uten noen form for aktivitet, og bare venter, eller glemmer hele livet, de som har betydd noe, ikke vet hvem som kommer på besøk.
Og en annen kjempetrist ting er hvordan mange behandler disse menenskene som enda klarer seg selv. Mange blir behandlet som trege idioter av ansatte på butikker og spisesteder, eller bussjofører! det gjør meg også sint!
huff huff! mye trist!

Men barn gjør meg glad! Alle de morsomme tingene barn sier. Og de har et helt fantastisk syn på livet og verden som jeg skulle ønske ikke forandret seg når de etterhvert blir eldre. Bare kjempeherlig!
Noen barn skiller seg også ut fra denne blir-voksen-fort-kle-seg-vågalt-eller-springe-rundt-i-butikken-som-noen-ekle-pøbler-barna man ser ofte i min jobb, og er bare kjempesøte og rolige og snille! En gutt er spesielt skjønnest! som min kollega sier; "æ vil bare smøre han på brødskiva og spise han opp" herrlig at det fortsatt finnes slike. Kanskje jeg også tørr få barn en dag hvis de fortsatt kan bli så søte som vi var for noen år siden?

torsdag 5. juni 2008

koz

Jeg ble nettopp meget fasinert av de som kaller seg Norwegian Recycling. De tar altså en drøss med sanger, gamle og nye og lager fine sanger av de. Ikke bare et bråk av to sanger som i teorien kunne passet sammen som jeg tøyset med på grunnkurs! Neida! Mashing på et ganske så høyt nivå! og jeg falt pladask for denne sangen; http://www.youtube.com/watch?v=3JKKl95Ttrc&feature=user
som passet kjempegodt da jeg skulle forberede meg på å sovne etter en lang og travel, men ikkje så lite hyggelig dag!

mandag 2. juni 2008

framtiden i mine hender

Tankene som surrer i hodet mitt nå etter å ha fullført siste eksamen(som det er svært blandede følelser rundt) og en uke med ferie er framtidsrelatert.
Jeg har ikke kommet så veldig langt i planene mine om utdanningm hvor jeg skal ende opp og alt som det virker som om alle rundt meg har funnet ut.
Ja, jeg er fortsatt ung, men en utdannelse tar tid, og jeg vil gjerne være på den berømte sikre plassen i livet før jeg er 30.

Spørsmålet er vell egentlig hvor mye man skal satse på sine hemmelige ønsker og drømmer. Når skal man se seg nødt til å gi slipp på frykten for å feile, forran verden, familie, venner, og deg selv? Hvor går gensen mellom realistiske og urealistiske drømmer? Man vet det aldri før man har prøvd, det forstår jo jeg også, men jeg skulle gjerne likt å vite om det er verdt det før jeg kaster meg ut i noe.
Jeg er all for å lære noe om meg selv, men jeg vil helst ikke lære at jeg ikke mestrer det jeg har villet så lenge.
Feig? kanskje. Kanskje jeg bare trenger litt tid på å forberede meg selv for det største skrittet jeg har tat på en god stund. Kanskje jeg skal la meg selv prøve, og også tillate meg selv å feile. Prøver jeg ikke, garanterer jeg ikke bare at jeg ikke feiler, men også at jeg ikke vinner.

Dette var meget oppklarende! Takk for tiden!