Her sitter jeg. Klokken har passert 2 en lørdagsnatt. En herlig roligkveld hjemme som oppvarming til neste uke som jeg ser for meg blir mer enn nok begivenhetsrik i form av sosiale akstiviteter men også å ta igjen myyye lesing etter sykdom og generell latskap. Ikke tid til å ligge på latsida når man har mål og nå, hvor enn små eller fjerne de er.

Og i stillheten før stormen. Forventningene til neste uke når min kjære, kjære venninne kommer oppover igjen kommer tankene, minnene og skyldfølelsen for en annen.
Jeg hadde lovet meg selv at denne bloggen ikke skulle bli for personlig, kanskje jeg sletter innlegegt senere, men akkurat nå måtte det bare ut en plass, og det er altforr sent og alstforr lørdag til å finne noen man kan ha en oppegående samtale med nå.
Jeg skulle besøkt henne mer, men skyldfølelsen over å ikke ha gjort det på så skammelig lenge er lammende. Hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre? Husker hun meg? Jeg takler situasjonen hennes dårlig. Jeg svikter en som alltid støttet meg og tok vare på meg.
Savnet eter henne som en person i livet mitt er stort. En person som kjører lange turer for å få snakket ut om alt og gjøre alt bedre, bestemmer seg for at vi skal dra ut klokken 23 om kvelden. Alt.

Og alt dette minner meg om noe singer/songwriter Ainslie Henderson sa en gang i et blogginnlegg på myspace; i've had times so happy it makes me sad to remember them.