det må ut en gang!

Det føles alt for lenge siden jeg har skrevet et "skikkelig" blogginnlegg.. so Ill give it a go!

Nok en gang! Eksamenstiden er over oss! Det er nok på denne tiden jeg føler mest for å skrive her. Enten for å få ut frustrasjon om hvor lite eg har lest(når man oppdager hvor mye man BURDE ha lest), hvor vannskelige oppgavene er, hvor stresset man kan bli.. Eller.. kanskje helst.. fordi alt annet enn lesing man kan finne på som ikke krever at du drar noen plass(hvis man drar fra lesingen, er man skikkelig ute å kjøre og får enda dårligere samvittighet. Dette er den gyldne regelen). Nå har jeg facebooket på grensen til det latterlige.. Ingenting nytt uansett om jeg refresher hvert 30 sekund. Jeg har sett alle youtube videoer jeg tenker " men den MÅ jeg se, den varer bare noen min. Det har ingenting å si..*klikk*". Jeg har oppdatert meg på hva venner tar seg til med å lese blogger, og sjekke facebook. Jeg har spist lunsj. Jeg har tilogmed hjulpet bestemoren min med å bestille klær på nett..
Og nå, kaster jeg altså bort enda mer tid på å skrive ned alle disse tingene som ødelegger konsentrasjonen min. Dumme internett.. Slå av maskinen sier du? ja, det _kunne_ jo vært en god ide, hadde jeg ikke trengt å bruke classfronter, ordlisten på dashboard og itunes for å roe nervene. Så nei smartypants, den går nok ikke.

Men dette går så fint så! om noen har innspill på egenskapene ved et statssamfunn.. vær så snill? Den oppgaven blir min død. Jeg går arkeologi... Jeg vil grave!

Uansett! da var det ute! Kanskje jeg nå klarer å fokusere på noe produktivt og styre tankene inn på at np er det kun 2 eksamener igjen, og om bare litt over en uke er jeg ferdig for dette semesteret!

Hurra-Ur! og ha en fin dag!

drøm

I natt drømte jeg om deg igjen.
Du var helt den samme som den jeg holder fast med alle krefter for å huske deg som. Smilet ditt, latteren din. Den trygge følelsen av å vite at du alltid var der når det var tungt.

Du var skuffet og såret over at jeg ikke hadde besøkt deg på så lenge. Det svei. For jeg visste det var sant. Jeg føler på det selv, når jeg er våken, når jeg sover. Du som alltid var der for meg, slapp alt for å stille opp. Og nå, når du trenger meg, svikter jeg deg.

Jeg savner deg så mye at jeg noen ganger ikke kan tenke på annet. Du var, er, viktig i livet mitt. Det er vanskelig å se deg slik. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre.