om krig og fred og religion og politikk og sånt...

Sitter nå, ja, heller enn å lese på eksamen, rart det der, på forskjellige facebook grupper og leser debatter og heftige krangler av både det saklige og det kanskje oftere brukte usaklige slag.
Men det som akkurat nå virkelig vekker tanker hos meg er på gruppa til Richard Dawkins. De store religions spørsmål. Nei, vent, jeg mener, de store spørsmål om hvordan man skal kvitte seg med religion.
Agnostikere eller hva de vil kalle seg, begynner mer og mer å bevege seg inn på det jeg mener er det farligste ved religion. De skal tvinge sine meninger over på andre. Som islamister mener at hadde alle hatt samme meninger som dem ville alt vært bra, eller kristne mener at deres verdier er de som må til for å få en fredfull verden. Agnostikerne og humanetikerne begynner å minni voldsomt om religions"fanatikerne" som ser sine egne tanker og syn som det eneste rette og mener de gjør verden en tjeneste ved å skulle konvertere alle verdens religioner.
Dette synes jeg er noe arrogant i et tema som ingen egentlig vet noe om.
Bedrevitere klarer jeg meg meget fint uten uansett!

good times

Da var helga over og hverdagen viser sitt stygge ansikt igjen. Ting er som det ofte blir etter ei helg ute. Man oppdagen altforr sent at kjøleskapet står helt tomt for mat siden man vurderte at øl var det man trengte aller først, mat kan man jo kjøpe senere. Lesing som står igjen for man kan jo liksågreit bare begynne helga skikkelig på fredag, det fortjener man vel? Der det for noen dager siden lå pent sparte lapper i pengeboka ligger det nå noen småpenger som er igjen etter øl, nattmat, drosje, alt annet superviktig for en moderne, selvstendig kvinne... Og oppvasken er spart. o' glede.
Men vil også påstå at det var verdt det, som regel er det vel det. Der har man et lyspunkt ved at gode venner flytter langt bort, når de kommer tilbake må man gjøre no ekstra ut av det, ikke sitte å se på film og spise snop som man gjør ellers med de fastboende, som for all del er på grensen til umenneskelig koselig til tider det også!

Denne uka var vi I teateret(takk for den Tonje) og så Knut Nærums Peer! veldig veldig morsomt, men lets face it, åpne esten hva som helst med en disney sang og jeg er solgt! Vi spiste tapas, spiste lunsj ute dagen før det igjen (så logikken klarte å krangle meg fra å bestille pizzan kroppen min så sårt trengte, kokte nudler heller, kroppen er fortsatt fornærmet) og var ute så det ljomet. KOS! dette ser ut som minner jeg må leve lenge på siden kontoen nok har fått seg en liten knekk, har ikke turt å sjekke ennå, men it aint pretty.

Så var det altså tilbake til hverdagen, med nudler, tørre brødskiver, månedsgammel nugatti, ekstra lesing, klesvask, oppvask og generelle huslige gjøremål. Men du og du, hva skulle man gjort uten noen utskeielser iblandt?

not a girl, not yet a woman?

når man passerer en viss alder, for så å oppdage at det ikke gjorde noe forskjell egentlig, for så å passere en annen viss alder, la oss si, 22, tror man kanskje at det er en selvfølge at man nå skal ha gleden av å bli tatt serriøst, får lov til å dra ut på byen å se ut som 1 mill lire og alt det der. Hvilket er umulig om man fortsatt plages med noe som burde hørt ekskusivt til tenårene. Kviser.
Store, stygge, småe, røde, gule, grønne, ovale, runde, stjerneformede, arrgivende kviser.

Jeg skal stå fram å innrømme det. Jeg plages forstatt, noen ganger mer enn ellers. Som i dag. Og da tenker jeg; hvor langt skal man gå for å skjule det? I tenårene hadde de fleste det, og det var nærmest som de få som var velsignet med englehud ble uglesett. Men nå? Hvis sminke ikke kan skjule det, har du da lov til å holde deg inne? Føler man seg som om man har et stort, blinkende skilt i ansiktet, er det da nok unnskyldning til å vri seg unna tidligere avtaler? Kan man lese hjemme heller enn å snike seg rundt hjørnene på lesesalen med ansiktet i gulvet? da mener jeg ikke de små prikkene som kan dæsjes over med litt sminke, men de som nesten snakker selv.
Dette er noe man burde ha klarere regler og forståelse for mener jeg!
Om man ikke da, som jeg selv ofte har måttet gjort. Løftet hodet, gått ut døra, og smile så godt man bare kan.
Trikset er å sminke ekstra mye rundt øynene...

Her sitter jeg. Klokken har passert 2 en lørdagsnatt. En herlig roligkveld hjemme som oppvarming til neste uke som jeg ser for meg blir mer enn nok begivenhetsrik i form av sosiale akstiviteter men også å ta igjen myyye lesing etter sykdom og generell latskap. Ikke tid til å ligge på latsida når man har mål og nå, hvor enn små eller fjerne de er.

Og i stillheten før stormen. Forventningene til neste uke når min kjære, kjære venninne kommer oppover igjen kommer tankene, minnene og skyldfølelsen for en annen.
Jeg hadde lovet meg selv at denne bloggen ikke skulle bli for personlig, kanskje jeg sletter innlegegt senere, men akkurat nå måtte det bare ut en plass, og det er altforr sent og alstforr lørdag til å finne noen man kan ha en oppegående samtale med nå.
Jeg skulle besøkt henne mer, men skyldfølelsen over å ikke ha gjort det på så skammelig lenge er lammende. Hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre? Husker hun meg? Jeg takler situasjonen hennes dårlig. Jeg svikter en som alltid støttet meg og tok vare på meg.
Savnet eter henne som en person i livet mitt er stort. En person som kjører lange turer for å få snakket ut om alt og gjøre alt bedre, bestemmer seg for at vi skal dra ut klokken 23 om kvelden. Alt.

Og alt dette minner meg om noe singer/songwriter Ainslie Henderson sa en gang i et blogginnlegg på myspace; i've had times so happy it makes me sad to remember them.

jeg er ikke sint, jeg er bare veldig skuffet

Miljøagentene. Meget godt konsept. Miljøet trenger å bli tatt vare på, verden faller sammen på så mange nivåer nå. Men barn som miljøagenter, og reklamene for miljøagentene. Really?
Hvilke foreldre vil melde barna opp til noe som iførlge reklamen betyr at de små de jobber så hardt for å ta vare på skal stå å snakke til dem i en nedlatende tone for ting som gleder dem.
Selvsagt faren med bilden drøyer det litt bed å "burne" eller hva det nå heter. Men den stakkars moren som kanskje endelig etter mye jobbing for penger og familie, skal ta seg litt tid til seg selv, for så å få leksa opplest av avkommet sitt.
Hvem ser disse reklamene og tenker; "dette vil jeg at mitt barn skal få ta del i!"

Dessuten tror jeg de fleste barn ikke har de store problemer med å si ifra når de mener noe er galt.

phew! tilbake til gode og ondeeeeee... lesing!

tomprat

oioioi!
En hel måned uten noen tanker eller opplevelser jeg føler må legges ut. Det er vel også tilfellet fortsatt, men det får da være grenser på hvor mye på latsiden man kan ligge!

For det første vil jeg bare si at jeg synes jeg skulle fått mer i stipend enn mange andre studenter! Totalpris på pensum dette semesteret kom på over 3500 NOK. Mens flere av mine medstudenter from another study klarte seg med å punge ut litt over 1000 lappen, og vi har samme stipend? redonkeylips!

Ja, der var det ute av verden!
In other stories har jeg funnet 3 sanger jeg vil ha spilt i min begravelse; Mozart sin requiem, Green Day med time of your life og til slutt en allsang med always look on the bright side of life, med straffepoeng om man ikke klarer plystringa. Ingen vil ta på seg å huske dette fo; da lever jeg forhåpentligvis ikke, eller, det vil jeg ikke tenke på!
Så nå står det her iallefall, noen bør få det med seg! OG når kisten blir senket vil jeg ha musikken som kommer når Mario går ned i rørene. kthnx.

Ellers er det lite som surrer i hodet mitt for tiden, sad, but true.