barn og gamle

Her om dagen da jeg satt på bussen kom jeg til å tenke på ting som gjør meg glad og trist. To store motsetninger er eldre mennesker og barn.
Eldre mennesker gjør meg trist. Ikke sånn generellt, men om jeg ser en gammel mann alene på det lokale gatekjøkkenet/kroa en søndags ettermiddag blir jeg kjempetung inni meg og tenker hele fortiden hans med en kone som er død og familien som aldri besøker. Eller eldre som sitter forlatt på gamlehjem uten noen form for aktivitet, og bare venter, eller glemmer hele livet, de som har betydd noe, ikke vet hvem som kommer på besøk.
Og en annen kjempetrist ting er hvordan mange behandler disse menenskene som enda klarer seg selv. Mange blir behandlet som trege idioter av ansatte på butikker og spisesteder, eller bussjofører! det gjør meg også sint!
huff huff! mye trist!

Men barn gjør meg glad! Alle de morsomme tingene barn sier. Og de har et helt fantastisk syn på livet og verden som jeg skulle ønske ikke forandret seg når de etterhvert blir eldre. Bare kjempeherlig!
Noen barn skiller seg også ut fra denne blir-voksen-fort-kle-seg-vågalt-eller-springe-rundt-i-butikken-som-noen-ekle-pøbler-barna man ser ofte i min jobb, og er bare kjempesøte og rolige og snille! En gutt er spesielt skjønnest! som min kollega sier; "æ vil bare smøre han på brødskiva og spise han opp" herrlig at det fortsatt finnes slike. Kanskje jeg også tørr få barn en dag hvis de fortsatt kan bli så søte som vi var for noen år siden?